Man kan lure...

Ja, man kan virkelig lure. En som meg, høyst innadvendt og usikker, hva gjør jeg med en blogg? Å blottlegge mine egne tanker offentlig for alle. Bare å skrive det får kaldsvetten til å piple i nakken. Likevel, her er jeg. Hvis alle vet det er det ingen hemmelighet som en dag kan bite deg en viss plass.

Mine forsiktige skritt ut i den store veven er nølende, men i den dype nysnøen brøyter jeg en sti for det som forhåpentligvis kommer senere. Nemlig publisering av mine innerste tanker og følelser i bokform. Noen sier det, andre ikke, men å skrive en bok er som en graviditet. Etterhvert som manuset vokser og utvikler seg går man gjennom følelsesregisteret igjen og igjen, fra ytterkant til ytterkant. Man skifter fra sprekkeferdig stolthet til humørsyke, desperasjon og tanker om hva man har begitt seg ut på. En dag er alt glede og lykke, man kan ikke vente til dette mesterverket er klart for verdens beundrende lesere, som selvsagt blir bergtatt fra første side. Neste dag har man lyst til å gjemme seg under dyna, for den lefsa som er korrekturlest og ligger på nattbordet er ikke verdt å tenne opp i peisen med engang. Det er en evig berg-og-dalbane.

Ettersom min bokbaby ikke er ferdig enda kan jeg ikke annet enn å se med gru på den dagen da jeg skal vise den offentlig for verden ved å sende den til et forlag. Jeg ser for meg to uker i fosterstilling på gulvet mens jeg ikke kan ta blikket fra telefonen i tilfelle det tikker inn en epost, eller, gud forby, noen fra forlaget skulle finne på å ringe. Neglene når en ny innbitt rekord, kaffen settes intravenøst. Nettene er lange timer med finlesing og leting etter så mange feil og mulige omskrivinger som mulig. Likevel føler jeg på trangen og lysten til å utsette meg for dette. Hvorfor? Ikke for å bli rik, i alle fall. Ettersom jeg har hørt er det de færreste forfattere som kan leve av skrivingen alene. Og ikke for sjelefreden, tydeligvis. Så, hvorfor? Det er et spørsmål jeg jobber med enda. Men det jeg har kommet fram til så langt er: Jeg skriver fordi jeg har en historie å fortelle. Jeg har stemmer og karakterer i hodet som hopper opp og roper i munnen på hverandre i håp om at jeg skal høre hva de har å si. Og jeg gjør mitt beste. Den som ropte høyest først var Døden. Så blir det spennende å høre hva han har å si. Eller hun. For det vet jeg ikke før det står på siden, svart på hvitt. Fingrene og hodet lever sitt eget liv, og først når krampa tar over og hodet svaier av tretthet kan jeg endelig lene meg tilbake og lese det de har produsert i samarbeid med hverandre.

Som nå, jeg er både skremt og spent på å lese hva de har hatt å si i mitt første blogginnlegg. Og ikke minst hva de bestemmer seg for å diskutere i det neste, og det etter der. La meg bare si nå, sånn på forhånd, jeg er en tilskuer til deres påfunn. Og det er det som er så spennende med en blogg; når tankene og fingrene får fritt spillerom og et tastatur kan hva som helst skje. Ord er makt. Ord kan skape fred. Eller krig. Det er opp til både forfatter og leser hvordan man tolker de svarte strekene mot hvit bakgrunn.

Og det er kanskje derfor jeg skriver.